Frankrike

I sentrum av gamle, nydelige Correns

Var så heldig at vi hadde en obligatorisk klatretur til Frankrike. Hele B3 reiste ned til Nice på mandag 17.10 og tilbringte 10 dager der nede. Vi bodde i en liten landsbygd som heter Correns på en campingplass 6 km fra klatrefeltet i Chateauvert. Her lå vi i telt, spiste massevis av god ost og skinke på nybakte bagetter, og koset oss med god vin laget i nærområdet.

Klatring, vin og baguette.

Frokost på campingplassen

Meg som sikrer en medstudent på led

Vi var der nede hovedsaklig for sportsklatring. Målet mitt var å både bli en bedre klatrer i løpet av turen, men også bli tryggere i veggen. Det tar en god stund med klatring før det føles greit å stå 20 m opp på en helt glatt vegg der bare fingertuppene holder deg fra å falle. Boreboltklatring har sitt opphav fra i de sørfranske kalkstenveggen (Tronstad, 2007, s. 207). Hvor det videre har spredd seg ut i verden som sladder i et sylag. Boreboltklatring blir kalt "sportsklatring" og gir frihet til gjentatte fall og forsøk, og muligheten til å klatre på blanke vegger, glatte sva og overheng (Tronstad, 2007, s. 208). Borebolter har vært et omdiskutert tema i klatremiljøet med tanke på inngrep i naturen. I NKF (2012)  sin oversikt over boltpolitikk har de laget noen rettningslinjer for når og hvor de kan sette opp borebolter:

"1. NKF skal i størst mulig grad tilstrebe sporløs ferdsel, og holde tekniske inngrep på et minimum (3 og 4).

2. Ruter og klatrefelt kan under gitte omstendigheter sikres med faste forankringer, som bruksfremmende og eventuelt beskyttende tiltak der: 
a. nye felt og nye linjer av høy kvalitet ikke kan sikres på annen måte 
b. brukshyppigheten er stor, slik at teknisk tilrettelegging kan redusere konflikter og være til beste for klatrere, andre brukere og området selv 

3. Ruter som kan sikres naturlig, skal som hovedregel ikke boltes. Unntak kan gjøres for miksruter der rutas særegenhet ikke ødelegges av helbolting. 

4. Normalt skal det ikke boltes i fjellet (alpint terreng) eller i etablerte felt for naturlig sikret klatring. Unntak kan gjøres for rappellruter på mye trafikkerte fjell og ruter der dette vil gagne sikkerhet og estetikk (opprydding). Eventuell bolting av flertaulengders ruter (6.6) må bygge på spesielt grundige vurderinger av stedlige forhold og sikkerhet. 

5. Lokale tradisjoner (8.6 – 8.8) og rutenes bestigningshistorie (9.3) skal tas hensyn til, særlig etablerte skiller mellom felt for naturlig sikret klatring og klatring på faste forankringer. 

6. Ved bolteprosjekter som gjennomføres eller støttes av NKF gjelder følgende hensyn og krav: 
a. Bruksrettighetene skal være avklart gjennom en grunneieravtale (8.3).
b. Fare for konflikter knyttet til bruken av feltet ved økt ferdsel skal være vurdert og hvis nødvendig avhjulpet med passende tiltak (8.3). 
c. Ansvar for framtidig vedlikehold bør være avklart gjennom avtale med lokal klatreklubb. 
d. Det skal brukes bolter av beste kvalitet for å sikre lengst mulig levetid (6.1). 
e. Når nye ruter og felt åpnes for allmenn klatring gjennom bolting, skal rutene boltes sikkert, med minimal risiko for bakkefall og andre farlige fall (6.3). Det samme gjelder ved rebolting. 
f. Andre prinsipper og krav til sikker bolting i dette notatets punkt 6 skal følges. 
g. Etiske spørsmål stilt i dette notatets punkt 8 skal være vurdert før gjennomføring. 

7. Bolteprosjekter skal ikke gjennomføres der det kommer i konflikt med vernebestemmelser, artsfredning, andre viktige naturvernhensyn eller ønskene til lokalt klatremiljø (8.4 - 8.5). 

8. NKF bør normalt bare støtte bolting av felt som med stor sannsynlighet vil bli brukt i lang tid."

Jeg fikk oppleve stor mestring på denne truen og klarte til slutt å klatre en 6a+, tilsvarer ca. norsk grad 6 (se tidligere innlegg for forklaring), "on sight". "On sight" (eller på første blikk) betyr at man kan lede en rute man aldri har sett før, uten pauser i tauet eller fall (Tronstad, 2007, s. 304). 

En av kravene for å bli klatreinstuktør i sportsklatring er: Sikkert og metodisk kunne lede grad 6- på første blikk på boreboltsikrete sportsklatreruter (NKF, 2016). Kan ikke med hånden på hjertet si at det var helt sikkert og metodisk klatret, men så sier kravet at man skal kunne gjøre dette på 9/10 ruter på grad 6-, og jeg har bare tatt en... Det var uansett en helt fantastisk følelse og har bare økt interessen for klatring enda mer.


Jeg følte meg kanskje ikke ekstremt mye tryggere i veggen på slutten, men dette hadde en naturlig effekt i at man gikk for vanskeligere ruter etter hvert. Jeg ble derimot tryggere på den graden jeg nå anser som mitt nivå, og må bare jobbe litt mer når jeg prøver å "pushe" nivået.

Referanser:

NKF.  (2012, 23.02). Boltepolitikk. Hentet fra http://klatring.no/LinkClick.aspx?fileticket=XDGdTSJVRlI%3D&tabid=4769

NKF. (2016, 03.11). Klatreinstruktør sport. Hentet fra http://www.klatring.no/Utdanning/Instrukt%C3%B8rkurs/Klatreinstrukt%C3%B8rsport/tabid/6695/Default.aspx

Tronstad, S. (2005). Innføring i klatring. Oslo: Akillis

Veiledertur

Jeg sammen med Torgeir i klassen hadde veiledertur med studenter fra B1 og B2. Turen gikk til Fimreiteåsen på Kaupangerhalvøya, hvor vi fant et fint vann å ha leir. Vi valgte å ha leir her hele turen 05.09-07.09. Fokuset på turen var leirliv, matlaging på tur, navigasjon og sporløs ferdsel. Vi hadde også induviduelle mål for B1 og B2:
B2: Å kjenne på veilederrollen gjennom å ha ansvar for deler/momenter av en tur.

B1: Kart og kompass, sporløs ferdsel, tenne bål og grunnleggende leirliv.

Solnedgangen fra leiren på Fimreiteåsen

Vi hadde rollen som veiledere og ga mesteparten av oppgaver og ansvar til studentene på gruppa. Vi ga B2 oppgaven å lære B1 å navigere med kart og kompass og informere B1 i sporløs ferdsel. B1 fikk naturlig nok oppgave i å bruke det de har lært i å lede oss til leirområdet. Noe de klarte uten spesielt problem (følge vei/sti mesteparten av veien).
B1 lagde middag den første dagen (hadde med frosne koteletter, som tok en evighet å tine...) og B2 lagde lammelår i kokegrop dag to.

Lammelår og rotgrønnsaker

En veileder kan bytte på over hvor autokratisk, demokratisk eller abdikratisk han skal veilede gjennom en tur, men de viktigste egenskapene til en veileder er å kunne ta gode beslutninger ut i fra å vurdere situasjoner (Cain & McAvoy, 1990). En autokratisk leder er autoritær og tar hovedansvar i beslutningsprosessen. En demokratisk leder inviterer til dialog. En abdikratisk leder gir deltakerne selvstendig ansvar i situasjonen.

 Vi mener vi selv tok en abdikratisk lederrolle, hvor oppgaver og ansvar ble delt ut til deltagerene, og vi trakk oss tilbake og "bare var med på tur". Når de for eks. var litt usikker på om de var på riktig vei under navigeringen opp til leir (etter at vi gikk av stien), kom ikke vi med noen svar, og de måtte jobbe sammen med å finne riktig vei. De diskuterte sammen i gruppen om "regler" på leiren og hvordan oppgaver skulle løses, og vi bare ga små hint om noe kanskje kunne gjøres bedre (enklere). De fra B2 hadde veldig mye erfaring fra før av, så det var egentlig ikke mye vi trengte å gjøre. Dermed ble det et veldig fint miljø for læring, hvor de gjorde hverandre bedre.

En av oppgavene, om kart og kompass, B2 skulle lære B1 var krysspeiling. Om man  har gått seg vill eller vil sikre at man er der man trur man er, og du har noen kjente holdepunkt rundt deg, kan man bruke krysspeiling (Horgen, 2012, s. 183). Bruk tydelige landemerker som du finner igjen på kartet for å krysspeile, for eksempel et karakteristisk fjell (Sandberg, 2010, 12.11).
For å ta en krysspeiling må man først kunne foreta en peiling. Man setter retningspilen mot objektet, deretter vrir man kompasshuset slik at kompasshusets nordpil peker mot nord. På denne måten har man tatt ut en kurs mot dette punktet (Horgen, 2012, s. 183). Krysspeiling vidrefører dette til å vise hvor man er på kartet. Under krysspeiling må man ha minst to punkt, men det er mer nøyaktig om man har flere. Man peiler ut kursene til de forskjellige punktene, deretter legger man kompasset  slik at den ene langsiden på kompasset passerer gjennom tilsvarende punkt på kartet. Så vrir man hele kompasset slik at nordpilen i kompasshuset peker mot nord på kartet.Om den ene siden av kompasset fortsatt skjærer gjennom punktet vil du befinne deg på (veldig nære) den linjen som dannes ned langs siden av kompasset (Horgen, 2012, s. 183). For høyere nøyaktighet vil man gjenta denne prosessen med andre punkter, og man vil befinne seg i det området linjene (som man har laget for hvert punkt) krysses. Om man tar tre forskjellige punkter og de alle krysser på samme punkt har man gjort en veldig nøye peiling, og man er trolig på dette punktet. Men det er ofte mer trolig at man vil danne en liten trekant i mellom de tre linjene, og da vil man befinne seg inne i denne trekantenen. Dess mer nøye dess mindre område kan man befinne seg på.

B1 studenetene gikk en liten omvei via en høyde, for å der ta en krysspeiling. Dermed var de helt sikre på hvor de var på kartet og tok seg ut en kurs mot leiren. På veien mot leiren hadde de en tendens til og hele tiden gå til venstre for trær, myrer o.l. som de passerte. En av B2 studentene hadde en mening om at siden vi hadde gått så mye til siden for kursen hele veien, burde vi justere tilbake like mye for å komme tilbake på kurs. Dette ble ikke tatt opp med de som ledet ann, men blant meg og en til. Jeg kom da med et "hint" om at det kanskje kunne være lurt å dele denne tanken med hele gruppen. Alle var enig i dette og når vi gjorde dette gikk vi oss rett på leiren som vi mest sannsynlig ville passert om vi har holdt kursen vi hadde.

Jeg synes i etterkant at alle de målene vi hadde satt, både felles og induviduelt, ble nådd. B1 ga i hvertfall intrykk av at de lærte noe nytt anngående navigering med kart og kompass. Vi hadde veldig mye læring på matfronten.  Alle lærte at om noe blir lagt rett fra fryser ned i sekken om morgenen, så er det ikke tint når det er tid for middag samme dag, det tar en evighet å lage lammelår i kokegrop og vi forlot leiren bedre enn det så ut når vi kom.

Referanseliste:

Horgen, A. (2012). Friluftslivsveiledning vintertid. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Priest, S. & Gass, M. (2005). Effective leadership in adventure programming. Human Kinetics Publishing

Sandberg, Erin. (2010, 12.11). Krysspeiling. Hentet fra http://friluftsnett.net/index.php?lang=no&side=krysspeiling

Klatring

Den første uka på B3 friluftsliv hadde vi klatring som tema, klassen ble delt på to og dro til klatrefeltet på Kvam to dager og så dro hele gjengen å buldret på Veitastrondi.


På Kvam hadde vi undervisning i klatring, sikring og rappellering på bolteklatring. på Veitastrondi hadde vi undervisning i forskjellige faktorer som er vesentlig innen buldring. Sideveis forflytning, fokus på å bruke ben, prøve å klatre med bare en arm osv.


Målet med turen var å bli generelt tryggere på sportsklatring på vegger med borebolter. da innenfor alle feltene vi øvde på. Buldre turen var for å bli kjent med aktiviteten selv og det å lære en fin måte å øve for å bli bedre til å klare de vanskeligere flyttene i den når man klatrer.

Nydelig utsikt på Veitastrondi

Buldring

Buldring oppsto som en måte å trene for klatring lengde.Historien om buldring er nært knyttet til Fountainbleau, en berømt klatrefeltet ligger 60 km fra Paris. I England sporten ble praktisert tidlig. Noen kilder daterer seg tilbake til det 19. århundre (Tom Darby, 2016).

Undervisning i buldring, sideveis utfordring.

Grader buldring

Inneholder sjelden de lavere gradene, 

(Rockfax, 2016)

Gradering klatring

Grad 1. Enkelt, kanskje må du støtte deg på hånden

Grad 2. Noe bratt, innebærer klyving

Grad 3. Lett, med mange gode tak, reell klatring, mange vil velge å sikre.

Grad 4. Færre gode tak, kan være bratt men da med gode tak.

Grad 5. Avhengig av god balanse og en viss grunnstyrke for å komme opp.

Grad 6. Krever god styrke og balanse, her faller som regel de fleste utrente nybegynnere av.

Grad 7. Krever regelmessig trening for å mestre, kan inneholde flere vanskelige bevegelser etter hverandre.

Grad 8. Som grad 7, men krever enda bedre akrobatiske ferdigheter og styrke samt god dynamikk. Takene kan være få og små.

Grad 9. På dette nivået vil selv de beste klatrerne i Norge slite, krever målrettet og bevist trening for å mestre.

Grad 10. Tidligere (frem til ca. slutten av 90 tallet) var grad 9 den høyeste graderingen vi hadde, etterhvert som sporten og utøverne utvikler seg finnes det nå noen få ruter på grad 10. Disse rutene er forbeholdt de aller færreste av oss. (Halden klatreklubb, 2016)

Fant en veldig artig beskrivelse av det norske systemet:


"The system used in Norway is possibly the least revealing grading system. The same grade is given for both trad and sport routes and the grade bands are wide hence there can be a lot of variation within the same grade (Rockfax 2016)."


Ingen kan lede sikkert uten erfaring, og denne erfaringen bygger man opp gradvis (Tronstad, 2005, s. 199). Dermed er det veldig lurt at man følger gradene når man begynner å klatre. Etter mye øving på en grad vil det bli naturlig at man kan begynne å utfordre vanskeligere grader.

Klatrefrelst

Jeg lærte veldig mye nytt i løpet av denne uken, og synes målene ble innfritt. Blitt bitt av klatre basillen, og denne uken var en stor grad grunnen til at jeg valgte fordypning i klatring til våren.

Referanser

Darby, Tom. (2016). Buldring: en intensiv klatring. Hentet fra http://hvisvokser.com/article/buldring-en-intensiv-klatring

Halden klatreklubb. (2016). Rutegraderinger. Hentet fra http://www.hkk.no/html/graderinger.html

Rockfax. (2016). Grade Conversions. Hentet fra http://www.rockfax.com/publications/grades/

Tronstad, Stein. (2005). Innføring i klatring. Oslo: Akilles

Kystfriluftsliv

Jeg var på tur med B3 friluftsliv og lærer Eivind til Solund 02.09-04.09. Dette var en tur vi skulle lære mer om kystfriluftsliv. Vi padlet kajakk og rodde gamle fiskebåter, satt ut garn og sløyde fisk. 

Oppholdsrommet på turen

Turen gikk til Solund, som er Norges vestligste kommune, til øya Litle Færøy. På dette stedet har Roar Moe restaurert en gammel husmannsplass som blir brukt til leirskole og kystkulturaktiviteter. Her har det blitt restaurert/bygd etter måten det ble bygd i gamle dager, både hus og naust. Det blir også restaurert gamle fiskebåter som Nordfjordbåten. 

Læringsmål

Læringsmålet for turen, for de som hadde oppfylt visse krav, var å ta aktivitetslederkurset. For de av oss som ikke hadde nok egenturer eller teknikkkurs hadde et forenklet kurs. Målet ble uansett å bli bedre til å padle havkajakk og organisering og ledelse er i fokus (Norges padleforbund, 2016)

Kajakk på Solund

På Solund var det fokus på hvordan man skal lære bort teknikk til andre. Dermed brukte vi mye tid på å lære grunnteknikk innen balanse, forskjellig teknikk og redning. Vi prøvde ut å lære hverandre grunnteknikk i havkajakk. 

Framvisning av egenredning

 Grunnteknikk ved havkajakk

Sittestillingen skal være rett i kroppen, strak rygg og «løse» hofter. Om man er for tilbakelent eller forover vendt er det vanskeligere å hole balansen. Målet med å lære seg god teknikk, er å oppnå lett og uanstrengt padling, og unngå unødvendig belastning. Du slipper å bli sliten i armer og skuldre eller gå tom for krefter (Nordeidel, 2006).

Den generelle regelen er at hendene skal være på åra med skulderbrede avstand pluss litt til, om man holder midten på åra over hodet så skal man ha ca. 90 grader i albuen. Hendene skal være både strake og bøyde, dette er noe som forandrer seg i løpet av et tak (Nordeidel, 2006). Den armen som trekkes til kroppen vil bli stadig mer bøyd og den som presser fra kroppen blir stadig strakere.

Bena skal plasseres på «pedalene» inne i kajakken. I denne posisjonen er det bra om knærne er litt bøyd og når opp mot siden inni kajakken. Dette gir flest mulig kontaktpunkt med kajakken som vil gi en større kontroll. Om man padler på venstre side av kajakken så skal man presse framover med venstre ben og motsatt (Nordeidel, 2006). Dette vil gjøre at man bruker både ben, rygg, mage og armer under padlingen.

Åren skal plasseres ca. en armlengde forover for kroppen som man lener litt fram og taket skal avsluttes litt bak kroppen som man lener litt tilbake (Nordeidel, 2006). Om man tar taket lengre tilbake vil dette føre til at man bruker mer armer og det blir til et sveiptak på enden.  De sentrale magemusklene vil brukes som motkraft til taket og sidemusklene i både mage og rygg vil brukes til vridingen man har under taket. Man vil også bruke skuldre under taket. Jeg personlig kjenner at jeg bruker ganske mye skuldre under padlingen, men har under turen fått flyttet mye av kraften til ryggen og magen.

Lavt støttetak er noe man bruker om man holder på å bikke kajakken. Da tar man åren langt ut til siden og slår/presser åren ned mot vannoverflaten (Køhn, Rishovd, 2016). Mens man gjør dette er det viktig at man skyter hoften opp men hodet holdes igjen til man er helt oppe. Dess lengre ut man får åren dess bedre press får man mot vannet. Dette skal være en kjapp bevegelse og armer, hofter og hode må jobbe samtidig for at det skal være vellykket (viktigere dess nærmere man er til siden). Om man ikke gir et godt press mot vannet og holder åren flat vil man ikke klare å stoppe kajakken fra å bikke. Vi hadde mye øving på dette gjennom balansetrening. Det er helt tydelig at god teknikk på støttetak er essensielt for å kunne padle i vanskelige forhold.

Læringsutbytte

Jeg personlig lærte veldig mye på de to dagene vi var ute å padlet. Det å ha ansvar for de andre, ta avgjørelser og valg ut fra andre enn egen evne. Det var veldig lærerikt å sette seg i lærer rollen, spesielt når vi fikk tilbakemeldinger av Eivind og de andre som var med på turen. Kuret handlet ikke bare om padling, men det å være en leder. Jeg mener selv at det er det jeg har hatt mest ut av opplevelsen.

Litteraturliste

Køhn, Øystein, Rishovd, Harald. (2016). Padleteknikk. Hentet fra http://kajakk-guiden.no/padleteknikk/

Norges padleforbund. (2016). Aktivitetslederkurs havpadling. Hentet fra http://www.padling.no/kurs-og-utdanning/hva-er-vaattkort/de-ulike-kursene-i-npf-vaattkort/havpadling/aktivitetslederkurs-hav/

 Nordeidel, Torbjørn. (2006). Padleskolen. Hentet fra http://www.friluftsliv.no/files/image/pdf/000033.pdf