Klatring

Den første uka på B3 friluftsliv hadde vi klatring som tema, klassen ble delt på to og dro til klatrefeltet på Kvam to dager og så dro hele gjengen å buldret på Veitastrondi.


På Kvam hadde vi undervisning i klatring, sikring og rappellering på bolteklatring. på Veitastrondi hadde vi undervisning i forskjellige faktorer som er vesentlig innen buldring. Sideveis forflytning, fokus på å bruke ben, prøve å klatre med bare en arm osv.


Målet med turen var å bli generelt tryggere på sportsklatring på vegger med borebolter. da innenfor alle feltene vi øvde på. Buldre turen var for å bli kjent med aktiviteten selv og det å lære en fin måte å øve for å bli bedre til å klare de vanskeligere flyttene i den når man klatrer.

Nydelig utsikt på Veitastrondi

Buldring

Buldring oppsto som en måte å trene for klatring lengde.Historien om buldring er nært knyttet til Fountainbleau, en berømt klatrefeltet ligger 60 km fra Paris. I England sporten ble praktisert tidlig. Noen kilder daterer seg tilbake til det 19. århundre (Tom Darby, 2016).

Undervisning i buldring, sideveis utfordring.

Grader buldring

Inneholder sjelden de lavere gradene, 

(Rockfax, 2016)

Gradering klatring

Grad 1. Enkelt, kanskje må du støtte deg på hånden

Grad 2. Noe bratt, innebærer klyving

Grad 3. Lett, med mange gode tak, reell klatring, mange vil velge å sikre.

Grad 4. Færre gode tak, kan være bratt men da med gode tak.

Grad 5. Avhengig av god balanse og en viss grunnstyrke for å komme opp.

Grad 6. Krever god styrke og balanse, her faller som regel de fleste utrente nybegynnere av.

Grad 7. Krever regelmessig trening for å mestre, kan inneholde flere vanskelige bevegelser etter hverandre.

Grad 8. Som grad 7, men krever enda bedre akrobatiske ferdigheter og styrke samt god dynamikk. Takene kan være få og små.

Grad 9. På dette nivået vil selv de beste klatrerne i Norge slite, krever målrettet og bevist trening for å mestre.

Grad 10. Tidligere (frem til ca. slutten av 90 tallet) var grad 9 den høyeste graderingen vi hadde, etterhvert som sporten og utøverne utvikler seg finnes det nå noen få ruter på grad 10. Disse rutene er forbeholdt de aller færreste av oss. (Halden klatreklubb, 2016)

Fant en veldig artig beskrivelse av det norske systemet:


"The system used in Norway is possibly the least revealing grading system. The same grade is given for both trad and sport routes and the grade bands are wide hence there can be a lot of variation within the same grade (Rockfax 2016)."


Ingen kan lede sikkert uten erfaring, og denne erfaringen bygger man opp gradvis (Tronstad, 2005, s. 199). Dermed er det veldig lurt at man følger gradene når man begynner å klatre. Etter mye øving på en grad vil det bli naturlig at man kan begynne å utfordre vanskeligere grader.

Klatrefrelst

Jeg lærte veldig mye nytt i løpet av denne uken, og synes målene ble innfritt. Blitt bitt av klatre basillen, og denne uken var en stor grad grunnen til at jeg valgte fordypning i klatring til våren.

Referanser

Darby, Tom. (2016). Buldring: en intensiv klatring. Hentet fra http://hvisvokser.com/article/buldring-en-intensiv-klatring

Halden klatreklubb. (2016). Rutegraderinger. Hentet fra http://www.hkk.no/html/graderinger.html

Rockfax. (2016). Grade Conversions. Hentet fra http://www.rockfax.com/publications/grades/

Tronstad, Stein. (2005). Innføring i klatring. Oslo: Akilles

Kystfriluftsliv

Jeg var på tur med B3 friluftsliv og lærer Eivind til Solund 02.09-04.09. Dette var en tur vi skulle lære mer om kystfriluftsliv. Vi padlet kajakk og rodde gamle fiskebåter, satt ut garn og sløyde fisk. 

Oppholdsrommet på turen

Turen gikk til Solund, som er Norges vestligste kommune, til øya Litle Færøy. På dette stedet har Roar Moe restaurert en gammel husmannsplass som blir brukt til leirskole og kystkulturaktiviteter. Her har det blitt restaurert/bygd etter måten det ble bygd i gamle dager, både hus og naust. Det blir også restaurert gamle fiskebåter som Nordfjordbåten. 

Læringsmål

Læringsmålet for turen, for de som hadde oppfylt visse krav, var å ta aktivitetslederkurset. For de av oss som ikke hadde nok egenturer eller teknikkkurs hadde et forenklet kurs. Målet ble uansett å bli bedre til å padle havkajakk og organisering og ledelse er i fokus (Norges padleforbund, 2016)

Kajakk på Solund

På Solund var det fokus på hvordan man skal lære bort teknikk til andre. Dermed brukte vi mye tid på å lære grunnteknikk innen balanse, forskjellig teknikk og redning. Vi prøvde ut å lære hverandre grunnteknikk i havkajakk. 

Framvisning av egenredning

 Grunnteknikk ved havkajakk

Sittestillingen skal være rett i kroppen, strak rygg og «løse» hofter. Om man er for tilbakelent eller forover vendt er det vanskeligere å hole balansen. Målet med å lære seg god teknikk, er å oppnå lett og uanstrengt padling, og unngå unødvendig belastning. Du slipper å bli sliten i armer og skuldre eller gå tom for krefter (Nordeidel, 2006).

Den generelle regelen er at hendene skal være på åra med skulderbrede avstand pluss litt til, om man holder midten på åra over hodet så skal man ha ca. 90 grader i albuen. Hendene skal være både strake og bøyde, dette er noe som forandrer seg i løpet av et tak (Nordeidel, 2006). Den armen som trekkes til kroppen vil bli stadig mer bøyd og den som presser fra kroppen blir stadig strakere.

Bena skal plasseres på «pedalene» inne i kajakken. I denne posisjonen er det bra om knærne er litt bøyd og når opp mot siden inni kajakken. Dette gir flest mulig kontaktpunkt med kajakken som vil gi en større kontroll. Om man padler på venstre side av kajakken så skal man presse framover med venstre ben og motsatt (Nordeidel, 2006). Dette vil gjøre at man bruker både ben, rygg, mage og armer under padlingen.

Åren skal plasseres ca. en armlengde forover for kroppen som man lener litt fram og taket skal avsluttes litt bak kroppen som man lener litt tilbake (Nordeidel, 2006). Om man tar taket lengre tilbake vil dette føre til at man bruker mer armer og det blir til et sveiptak på enden.  De sentrale magemusklene vil brukes som motkraft til taket og sidemusklene i både mage og rygg vil brukes til vridingen man har under taket. Man vil også bruke skuldre under taket. Jeg personlig kjenner at jeg bruker ganske mye skuldre under padlingen, men har under turen fått flyttet mye av kraften til ryggen og magen.

Lavt støttetak er noe man bruker om man holder på å bikke kajakken. Da tar man åren langt ut til siden og slår/presser åren ned mot vannoverflaten (Køhn, Rishovd, 2016). Mens man gjør dette er det viktig at man skyter hoften opp men hodet holdes igjen til man er helt oppe. Dess lengre ut man får åren dess bedre press får man mot vannet. Dette skal være en kjapp bevegelse og armer, hofter og hode må jobbe samtidig for at det skal være vellykket (viktigere dess nærmere man er til siden). Om man ikke gir et godt press mot vannet og holder åren flat vil man ikke klare å stoppe kajakken fra å bikke. Vi hadde mye øving på dette gjennom balansetrening. Det er helt tydelig at god teknikk på støttetak er essensielt for å kunne padle i vanskelige forhold.

Læringsutbytte

Jeg personlig lærte veldig mye på de to dagene vi var ute å padlet. Det å ha ansvar for de andre, ta avgjørelser og valg ut fra andre enn egen evne. Det var veldig lærerikt å sette seg i lærer rollen, spesielt når vi fikk tilbakemeldinger av Eivind og de andre som var med på turen. Kuret handlet ikke bare om padling, men det å være en leder. Jeg mener selv at det er det jeg har hatt mest ut av opplevelsen.

Litteraturliste

Køhn, Øystein, Rishovd, Harald. (2016). Padleteknikk. Hentet fra http://kajakk-guiden.no/padleteknikk/

Norges padleforbund. (2016). Aktivitetslederkurs havpadling. Hentet fra http://www.padling.no/kurs-og-utdanning/hva-er-vaattkort/de-ulike-kursene-i-npf-vaattkort/havpadling/aktivitetslederkurs-hav/

 Nordeidel, Torbjørn. (2006). Padleskolen. Hentet fra http://www.friluftsliv.no/files/image/pdf/000033.pdf